Åndsrøret

Gode og gamle kjernefamilieverdier er på vei tilbake. Den utvidete storfamilien vi en gang så land og strand rundt om holmer og fjell, vidder og granskog, er på vei tilbake.

Ikke fordi vi absolutt ønsker det, men fordi samfunnet kommer til å kreve det. Vi hører det i alle medier, fra eksperter som mener de vet hva de snakker om: Det blir flere og flere eldre og omsorgssektoren har ingen sjans til å henge med i utviklingen. Politikere tør ikke innse virkeligheten. For politikere er fremtiden fire år av gangen, og en politker kan ikke si at han eller hun ikke vet. Hvem vil vel ha noen som ikke vet, som styrer staten. Vi er på vei tilbake til den tiden da de eldre ble tatt hånd om av barna, rett og slett fordi vi ikke har noe valg.

Spørsmålet er bare når? Jeg er ingen spåmann, men det står skrevet i en utvikling som bare kan sammenlignes med finanskrisen. Det går gærnt til slutt hvis systemet kommer ut av balanse. For hvem skal passe og stelle pleietrengende eldre hvis det ikke finnes nok ansatte i helsesektoren til å gi de en verdig hverdag?

Det snakkes om å importere arbeidskraft når ubalansen slår inn over dørstokken. Fra polen har vi fått snekkere og bygningsarbeidere. Sverige forsyner oss med servitører og kioskansatte. Er det danskene som skal vaskes oss bak når vi blir eldgammel?

Poenget er at vi ikke blindt kan tro at staten ordner alt, uansett hvor sosialistisk de er eller hvor mye trygdekontoret skal betale alt med en sjekk. Staten kan ikke føde flere barn for oss, og i hvert fall ikke barn som er mellom 10-20 år i øyeblikket de blir født. De eldre får sloss om de ungfolene som finnes når de må få servert mat for ikke sovne inn for godt.

Da ender det opp med kontantstøtte for hjemmegående yrkesaktive som deler med sine søsken og ektefeller om å dusje, gå tur med og mate sine foreldre, og ikke glem svigers. Er det ikke et fantastisk syn: Aksjemegleren som må hjem for å mate mor, eller bonden som triller far rundt på tunet. Jeg tror samfunnet har godt av å komme ned på jorda og slutte å stue mennesker bort i enkle løsninger når de ikke kan gi mer av seg selv til bruttonasjonalprodukt.

Før jeg legger meg for natten pusser jeg først tenner. En dag må jeg kanskje få hjelp av min sønn eller datter til det, for sykehjemsplasser er vel da like sjeldne som lottomillionærer. Og jeg som i dag ikke har noen sønn eller datter! Jeg må finne noen som kan sikre oss begge en omsorgsfull alderdom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mange måter å få med seg folk i en bevegelse, hvis det er noe du virkelig tror på og ikke kan la det ligge. Fordi det bare må komme frem hvor fantastisk riktig og viktig det er for deg. Det kan være noe som anngår de fleste mennesker, og vil ha stor innvirkning på hvordan vi lever livene våre. Eller det kan være noe du aldri har bekymret deg for tidligere.

Det finnes også de sakene som hauses opp og gjøres til viktige og ikke minst farlige for deg, meg og alle andre. Det at liv og helse står på spill, hvis du ikke skjønner å følge det som sies, menes og MÅ settes ut i livet. Bør du godta at politikeres meninger skal komme foran loven? De meninger samfunnet bør beskyttes mot, er de meningene som vil beskytte deg mot andres meninger. Stopp en halv! Ingen skal kunne kreve å beskytte deg mot andres meninger. Den døra har vært lukket i Europa en god stund nå, og bør holdes lukket.

En viktig sak kan være å få Krekar ut av landet, eller i forvaring. En annen viktig sak kan være at FrP med Siv Jensen i spissen vil gå i mot alle rettsprinsipper hvis de kommer til makten. Da skal det handles, og det skal ikke stå på penger. Er dette det lille eksempelet som bekrefter hovedagendaen til FrP? FrP har varslet systemskifte i Norge. Er det dette det innebærer? Lovbrudd mot demokratiske rettsprinsipper.

Vi lever i en rettstat der ytringsfriheten står sterkest. Det betyr at selv ikke en rasende statsminister Siv Jensen kan gjøre det hun vil. Gjennom enten å kneble meninger hun mener er uakseptable, eller bryte lover og prosedyrer i samfunnet, som er til for å sørge for en demokratisk og åpen prosess i alle saker.

I det øyeblikket en gang statsminister Siv Jensen går utover det handlingsrommet en statsminister har, da er hun ikke statsminister lengre, i det øyeblikket blir hun det hun sier hun kjemper i mot. “You do not have to become a monster, to defeat a monster”, er det noen som har sagt.

Statsminister Jens Stoltenberg har gjennom den siste fireårsperioden blitt holdt kraftig i ørene. Ikke bare av en aktiv opposisjon, men også media som har ropt ut om alle små feitrinn i jakten på den store saken. Og noen har det blitt gjennom åra, men ingen som Norge kan sulte ihjel av. Dette må Siv Jensen også innse hvis hun blir statsminister.

Hun må innse at hun blir regjeringssjef i Norge, ikke i Nord-Korea, Syria eller Iran. Det betyr at det ikke er fritt frem til å behandle mennesker som hun måtte ønske. Hun må da stå ansvarlig for alt som skjer i Norge. Selv om det innebærer krav til f.eks. å trylle opp alle de legene og sykepleierne som må til for å få ned ventetiden på landets sykehus. På samme måte som det ikke holder med argumenter fra statsminister Jens Stoltenberg, om at flere og flere blir behandlet, eller at tidligere regjeringer ikke har gjort jobben sin, men det som saken angår: Hvorfor øker køene? Gjør noe med det! Det er statsministerens ansvar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nordmenn i utlandet. Vi er så gode. Vi vet best og skal holde verden i ørene. Med våre 2000 milliarder og eierandeler i mer enn 8000 selskaper skal vi forandre næringslivet, som kapitalister med englevinger.

Noe av det mest kyniske som finnes er barnearbeid. Det må bekjempes med alle midler. Langt mot nord ligger et land med Vikinger, som har lomma full av penger. De har fått ideen å sloss for en verden fri for barnearbeid, gjennom å kjøpe seg opp i selskaper som driver med barnemisshandling. Dette er så fjernt å tro kan lykkes, som troverdighet i et glass vann, dansende i Sahara, ventende på påfyll, naboer av sølepytter og liljekonvaller, som blir trykt ned av regnet. Dette fjerne bildet skjer ikke uten globale omveltninger.

Blir verden et bedre sted å bo med fremtidige pensjoner investert i selskaper, som opperer i land der menneskene ikke har annet enn jorden under føttene? Jeg gleder meg til den dagen jeg ser bilder og leser om norske oljemilliarder som har løftet, i det minste, noen av verdens fattige opp på et levelig nivå. Etter at Vikingene har fått sin rettmessige avkastning.

Akkurat det tror jeg er usannsynlig naivt å tro. Det er rett og slett farlig å tro. At våre sparepenger hindrer barnearbeid. En form for profitt kan aldri erstatte en annen form for profitt. Det gir bare en annen mulighet, et alternativ. Når er det det som gir minst profitt som utføres, hvis muligheten til å være likegyldig er tilstede?

Det blir for mye, om hvorvidt eventuelt det kanskje skal iverksettes mulige konsekvenser, som tilsier revolusjon og roseblader, som danser gjennom sommerbrisen og leker med håret til en liten jente eller gutt, som uten beskyttelse vokser opp med kjemikalier i en åker. Uff det blir bare masse vasse bilder, like vasse som politikernes evne til å forstå hva som må gjøres for å hindre barnearbeid.

Kapitalister som vil lure og trikse med virkeligheten, har så sterke motiver at de like gjerne kunne fått en Oscar som beste skuespiller med på kjøpet. Hvordan skal Henrik Syse og de andre som skal “følge” med kunne vite hva som skjer dagen etter at de har vært på “befaring”. Gode intensjoner til tross, sorry mac, men du kan ikke stoppe mennesker som gjør alt de kan for å bli rike på bekostning av andre mennesker. Til det er selvinnsikten, og hjertevarme full av koldbrann, lukket inne i et pengeskap.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det som gjør at mennesker ernærer seg på å dyrke ulikheter? Hvorfor er det så viktig å være forskjellig? Uttrykk som: “De der andre”, “Oss og dem”, Vi mot resten”, “Er du ikke med oss, er du mot oss”, er for meg ikke myntet på annet enn kulturell grådighet. Det er så viktig å poengtere at vi er best, det er vi som har forstått poenget, og det er vi som lever med en smerte ingen andre forstår, og dermed skal vi respekteres og blindt følge vår tankegang …

Det å bruke smerte som et argument og fortolkning på å stille seg over andre er ekstremt, det er arrogant og det er nedlatende å påstå at ens egen smerte er værre enn andres smerte. Når noen mister foreldrene sine i en tragisk ulykke eller pga av samfunnets tilstand i Norge eller USA, er det samme opplevelsen for den og de som mister foreldrene sine i Afrika eller Burma. Men av en eller annen grunn så bygger ikke verdenssamfunnet opp om likeverd. Hvis verdenssamfunnet hadde gjort det ville ikke FN tilltatt utviklingen i midtøsten og Afrika, langt tilbake til 60-tallet. Men krig og konflikt, og mangel på mat og medisiner er det som gjør at noen kan kalle seg bedre enn andre og ihvertfall trøste seg med at så ille har ikke jeg det.

Ved å distansere oss fra vårt opphav, skaper vi en forestilling om at vi er så forskjellige at vi må deles inn i folkegrupper. Og for å gjøre det tydeligere bygger mennesket opp under forskjellene med å innføre religion for å skape et skille som gir et bilde av hvor forskjellig vi mennesker er. Når vi egentlig er prikk like hele forbaska gjengen på snart 7 milliarder individer.

Staten, som er et vesen ingen borgere i noe land kommer unna, utvikler ikke lærebøker og pensumlister for å være snille. De gjør det for å skape det inntrykket staten vil at du skal ha, for å passe inn i det gjeldene samfunnet. I Norge er jo det tydeligste eksempelet KRL-faget og den ståheien som har vært i kjølvannet om hva barn på skolene rundt om i landet skal og må lære om religion. Rett og slett for at vi skal lære barn å få det riktige bildet, sånn at de forstår hvordan det egentlig er, altså sånn som vi mener det, dvs staten.

Dette er ikke noe nytt. Jeg siterer noe som Ted Turner har sagt: “Det eneste som kan bærge oss som art på denne jorden er kunnskap.” Det er i tanker rundt fossilet Ida dette slår meg. Jeg tror jeg skal se filmen 2010 omigjen snart, der sitatet: “Something wonderful is about to happen.”, kommer fra – Vel jeg tror ikke før det er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enten er det kommentatorer på statskanalen og TV2, som sitter med alle svarene, svar som er så komforme at det ikke en gang handler om saken. Eller så er det selvhevdende selverklærte unike mennesker, som har skjønt at skal de bli hørt må de finne frem ordboka med de heftige vendingene.

Hva er hensikten med å bruke ytringsfriheten som “i loven navn” til å heve sine egne meninger over andre. Mine meninger er viktigst, bare så du vet det før du leser videre, er temmelig arrogant. Når ble ytringsfrihet friheten til å rakke ned på andres rett til å ytre seg. Det er jo som å høre en barnehagetante snakke strengt til en fem-åring, som har latterligjort en tre-årings valg av favorittfilm. At setninger som definerer andres rett til å bruke ytringsfriheten ikke er en selvfølgelighet, vitner jo bare om at vi ikke er så tolerante mot andres meninger som vi kanskje tror i dette landet. At man i det hele tatt trenger å bruke en setning som den første og tredje i dette avsnittet er en skam for ytringsfriheten, men noe vi tar som en selvfølgelighet og gjør til en selvmotsigelse.

Det er mer som under middelalderen der enkelt mennesker gikk rundt og var alvorlig bekymret for at de skulle havne i helvete etter sin død, bare fordi “eliten” som hevdet seg rett til å dømme andre sa at hvis du ikke mener som oss så havner du helvete. Og lengere er ikke menneskeheten kommet, med helvete byttet ut med politisk korrekthet. Uff og huff tenk at det går ann å mene det, dette tar jeg så alvorlig at nå får det være nok. Nei! Jeg mener det jeg vil mene og sånn er det med den saken, og bra er det for deg, for det er grunnsteinen i ytringsfriheten. Det er ikke problemet, problemet er:

Jeg mener at det du mener er meninger som jeg mener du ikke kan mene fordi ingen andre skal få mene at andre mener noe annet, og det går det ikke ann å mene. Hvis det å få andre til å mene det som SKAL menes så hvorfor ikke bare mene at det du og andre mener, som mener det samme mener at det som skal menes, mener noe annet enn det som ingen bør mene fordi vi mener det. Kverulanter er det nok av.

Hvorfor ikke bare stappe alt i en sentrifuge og håpe at ingen husker å slå den av. Da kan alle kommentatorer og andre som skal plage folk med et mas av meninger bolle seg og rope og skrike så mye de vil. Nå må NRK og TV2 fatte at det er viktigere ting enn å onanere meninger som gir underholdningsverdi og forhåpentligvis seere.

Når ble forresten ytringsfriheten i Norge brukt til å støtte opp under ytringsfriheten i land som ikke har den samme muligheten til å kaste hundebæsj og annen avføring uten å havne i fengsel. Og når skal det frontes av disse ytringsfrihetens mestere som hevder seg rett til å tvinge på andre sine meninger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis et virus som bosetter seg i et menneske vil leve i et bærekraftig samfunn er det vel ikke til virusets beste å undergrave vertens eksistens. Et virus som forpester sin egen bolig undergraver jo bare egne muligheter til å utvikle seg, og skape et samfunn for seg og sine etterkommere.

I motsetning til mennesket som i generasjoner alltid har lett etter løsninger, som gir muligheter til å utnytte sine omgivelser til det ikke er mer å hente. Virker det som om virus stort sett sloss mot medisiner, som egne klimakriser.

Jeg er hverken lege eller kompetent på virus, men hvilket virus er det som lever i dag og har størst suksess? Kan tenkte meg det er virus som sprer seg i det skjulte og ikke rammer dyr på en måte som gjør at vi gidder å bry oss, “i nevneverdig grad”, som en lege en gang sa.

De fleste mennesker har på et tidspunkt i livet blitt dumpet av andre mennesker av ulike grunner. Men fellesnevneren er fordi det ikke er mer å hente, ingen flere ressurser å utnytte. Ingen flere fordeler som kan brukes til egen vinning. Når spørsmålet – “Hva er det med deg som kan hjelpe meg?” ikke lenger gir det svaret man vil ha, fordi det ikke er mer å hente, er det like greit å kvitte seg med heftelsen, viruset eller hva nå enn “det” hadde slags rolle.

Gjennom historien har mennesket vist sin interesse i å skvise maksimalt ut av alt før det blir kondemnert. Problemet nå er at jorden er overbefolket og det er snart ingen steder å gjemme seg. Det er ikke et sted på denne jord som ikke er blitt utsatt for et kostnadsoverslag, for potensiell utnyttelse av ressurser til forbruk og forkastelse, forsøppling, spredning av sykdommer og foredling av landområder til maksimal fortjeneste.

Smarte virus vil overleve. Virus som er aggressive og ikke vet sitt beste utraderer seg selv og verten. Hvem vet, kanskje viruset på dommedag plutselig slo seg selv i pannen og tenkte: “Fy søren for en dust jeg er”. Noe sier meg at det var det vedkommende på Påskeøya også sa da han hogde det siste treet. Påskeøya er ikke noe spesielt eksempel, er du glad i historie finner du flust av eksempler på intelligente vesener som har slått seg selv i pannen og kalt seg selv for dust da det var forsent.

Det kan bli en gang fiskeren som bløgget det siste rompetrollet, da det ikke var annet å fiske. For ikke snakke om vedkommende som knasket løs på det siste frøet … vent litt! Ring frølageret! Det er viruset som har ordna seg, må jeg si. Og oppdrettsfiske, det hadde jeg glemt. Og hva med alt annet, lufta og kjærligheten! Bare så lenge det er noe å hente.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg befinner meg nå inni en politikers hjerne. Her var det usedvanlig tomt. Hallo!?! HAAALOOO!!!? Er det noe her? Er det noen tydelige holdinger her, noe verdighet, finnes det et snev av troverdighet?

Næmmen, se der, der kommer det masse eldreomsorg inn, oj det var mye eldreomsorg. Mange gode ideer og planer, bevilgninger og strakstilltak. Men hva er det der da? En sluk, en løftesluk. Alt forsvinner bare ut igjen og blir borte, glemt, ute av søkelyset. Er det ikke noe hold i det politikerne lover?

Er det sånn at det eneste politikere får igjennom er det som venstre sia er enig med høyre sia om og omvendt?

Heeeiii. Nå fosser det inn med gode intensjoner om skolevesenet også. Ja, det var en god ide! Uten skoler ingen ideer. Ideer som utvikles og øker kunnskapsnivået, og rett i sluket med det også …

Aaarghh!! Er det mulig. Var det dette grekerne satt nappet hverandre i løken for? Demokratiet funker jo ikkje. Det er bare tøv. Det eneste som for meg virker logisk er at venstre går mot venstre, at høyre ligger til høyre, FrP vil opp, frem og forgjeves inn i regjeringskvartalet, SP aldri kommer til å havne i hovedstadens rådhus, KrF er et parti for spesielt interreserte, Arbeiderpartiet holder seg på Norges rødeplass, Youngstorget og at SV egentlig ikkje hører hjemme i en regjering som er alt for opptatt av kapitalisme.

Er det sånn at politikerne til enhver tid tester folks evne til å la seg bli lurt. Muligheten til å komme seg unna. Sjanse for å stikke ansvar i lomma og løpe sin vei.

Politikerne er som mora di og faren din da du var liten. Som et lite krapyl var en totalt forsvarsløs mot foreldrenes valg og måtte være med og gjøre som dem befalte. Det er mange barn som lider under foreldres omsorgssvikt. Jeg vil at politikerne viser sin omsorg bevisst for folket som har valgt dem. Det værste man kan gjøre er å svikte. En politiker som svikter, svikter man hele samfunnet. Og svikter man samfunnet svikter man seg selv. Og da blir det svikt, skjørt, mister grunnform og forvitrer.

Dæven så deprimert man kan bli av politikere og av det de sier. Skjerp dere før ingen gidder mer, tar loven i egne hender, og driver landet som sitt eget private foretak. Det dukker opp små samfunnsvirus allerede.

Hvis du vil høre meg lese dette høyt så kan du gå inn på denne linken. Der er denne kommentaren spor nummer 5.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mmmm …. så behagelig. Det er en serdeles myk pute som jeg klemmer på. Mmmmmmm … det er så komfortabelt. Sola skinner også, solbrillene er på, nå mangler det bare en kald drink av noe slag. Neimen har du sett, der kom det lemonade med masse is også. Fantastisk!

Men hva fan er det jeg ser, hører og leser! Jeg synes forresten den saken ….

- Hei du!! Hold kjeft din håndhever av janteloven! Er du voksen eller!?!

Jeg mener også …

- Klapp igjen! Er du 14 år eller!? Det viser bare hvor lite du vet om saken!!!

Jeg synes at det ….

- Nå må du slutte å synes og mene. Det er bare misunnelse.  Jeg tror du skal la eventuelle riksraljør-ambisjoner ligge, og heller lære deg å skrive og så å tenke før du gjør det.

Jeg er ganske stolt jeg, for jeg har aldri lest janteloven. Har bare hørt de to – tre første. Der jeg kommer fra eksisterer ikke janteloven. Men etter det jeg forstår er det den perfekte måte å si til andre hva du selv er, uten at du selv er det …. ehhh er usikkerhet rundt janteloven også en del av janteloven? Forresten bare glem det, for – Sjækk kor det bryr mæ.

Hva er aldersgrensen for å mene noe i dette landet? Og er det bare misunnelse som kan brukes som karaktestikk over meninger som går på det motsatte? Hvis du f.eks. elsker sol, og så regner det en dag, og sier – Heldig de der som har solskinn i dag! Er det misunnelse? Jeg trodde misunnelse er noe mennesker bruker som en måleenhet på andre i samme klasse som seg selv. Misunnelse mellom klassene er da bare helt idiotisk og totalt meningsløst. Der jeg kommer fra eksisterer det ikke misunnelse. Vi er den vi er og sånn er det bare.

Hvis noen forteller deg hva du bør gjøre, da bør du gjøre det totalt motsatte (med mindre du stoler på vedkommende). Hvis noen sier at det kan du bare glemme, da må du huske det for alltid. Hvis noen sier at det kan du ikke, da klarer du det. Hvis noen sier du ikke kan skrive, da har du et språk som treffer. Hvis noen sier du må lære deg å tenke, da tenker du bedre enn du selv vet. Hvis noen sier du bør la ambisjoner ligge, da er det like før. Hvis noen sier du er dum, du er alltid smartere enn folk som sier du er dum. Jeg mener det er et kriterie å være dum selv, for å kunne kalle andre det.

Jeg elsker historie. Det er en veldig fin måte å lære seg å forstå mennesker på. Opp igjennom historien så har alle påstandene over blitt bevist. Det er bare å lese seg frem til det hvis man gidder. En ting er ihvertfall sikkert og det er at jeg hater hersketeknikk. Hersketeknikk er språket for usikre mennesker som er livredd for å bli avslørt.

Og ser jeg et kjent ansikt eller noen som ingen ser, så ser jeg ikke annerledes på noen av dem (med mindre det kan være kjærligheten i mitt liv). Alle mennesker er dine potensielle venner. Mennesker som har hersketeknikk som en del av sitt språk er bare bortkastet å være venner med, og ikke er de mye bry å seg om heller, de er der bare som et ekkelt krydder i hyllen til ytringsfiheten.

Vi lever i et serdeles komfortabelt samfunn. Det er ikke store spranget mellom de aksepterte meningene. Og det skal heller ikke mye til for folk blir rasende på andres meninger. Det er smålig, mener jeg. Hersketeknikk og frykt er to stykker som sammen kan føre til at hjernen slutter å fungere. Er du redd for andre og ikke tør selv, da blir det stagnasjon og personlig fortapelse. Ikke gjør det da, det er så barnslig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter Kjell Inge Røkkes mobbing av Sylvia Brustad er det merkelig å se at opposisjonen på Stortinget er misfornøyd med at hun ikke har fallt sammen i gråt, eller ga han et verbalt slag i mellomgulvet.

Det er som om opposisjonen er de minste i skolegården, mens Brustad er den frustrerte jenta som ikke lar de store jentene få lov til å ta all selvrespekt, selv om Røkke sitter på ansiktet hennes og fiser. Dessuten tror jeg at hvis Brustad skulle tatt igjen ville det ha hørtes enda mer patetisk ut hvis hun skulle prøve seg på moldedialekt.

Men jeg ville aldri grått om noen angrep meg på dialekt og lignende. Hvor patetisk er det? Det siste man skal bry seg om er fiskere og andre, som tror de kan hæsje med hvem som helst, hvordan som helst. Det er så totalt mangel på oppdragelse, hvis ikke er det overdådig hersketeknikk.

Hvorfor er politikere, journalister og andre som gidder å ta navnet i sin munn redd for Røkke. Han er ikke farlig, han er bare rik. Han er ingen mafiaboss som skyller kritikere i do, og har en fin samling lillefingere i fryseren. Kritikere må vel også tåle kritikk … hvis ikke blir det bare en stor selvmotsigelse, eller som noen leter etter, bunnløse konspirasjoner.

Mannen er bare en liten gutt som liker å bygge med klosser. Klossene er byttet ut med seddelbunker og selskaper, og jeg vil ikke trekke i tvil at han er opptatt av å skape arbeidsplasser. Og nå kommer en masse bønder og setter hans motiver i tvil, ikke rart han blir forbannet. Det bør jo ikke komme som en overraskelse for noen at kapitalisten er interessert i å spørre speilet om hvem som er rikest i landet her, og få sitt eget navn til svar. Noe han vel har fått et par ganger og muligens blitt hekta på.

Problemet er bare at ingen er som du og jeg, som absolutt vil at alle rundt oss til enhver tid skal være akkurat som det passer meg og deg. Det er isåfall et tegn på psykopati, det er farlig det, med tanke på alle arbeidsplassene. Det siste jeg vil er å synke til et talentløst lavmål av hvordan man innbiller seg at verden skal sleike veien foran mennesker som bare må være så spesielle, at de fortjener beundring langt utover det de klarer å kommunisere på egen hånd.

Modig er ihvertfall ingen av aktørene i denne sirkusforestillingen. Brustad er feig og inkompetent. Røkke er arrogant og smålig. Mens opposisjonen er panisk og stakkarslig, og klarer knapt å score politisk i manesjen. Det er underholdningsverdien som regjerer. Vi skal være takknemlig for at vi har en ytringsfrihet i dette landet som driver oss langt avgårde, og noen ganger til skogs. Synd da at Nøkken ikke finnes på ordentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonas Gahr Støre er ikke bare modig, han er også tøff. Ikke bare gjør han som han vil, han ser tydeligvis ingen situasjoner som en mulighet til å gjemme seg bort i politisk tøvprat og spille på det sikre. Han er politikens Ronaldinho, Ronaldo eller Messi, uansett, han er politikeren alle andre partier misunner AP for å ha i angrepsrekka. Det spørs bare om det finnes partier som kan lokke ham med en overgang.

Gahr Støre sier det han mener, og gjerne før andre mener det samme. Det er bare en annen aktiv politiker i dag som kommer i nerheten, og det er Obama. Men Obama tør nok ikke mene så mye som det Gahr Støre har mulighet til, rett og slett fordi Norge er så lite og gjennomskuelig. Det er grenser for meningenes lobbyvirksomhet til å styre politikere i en bestemt retning i Norge, i motsetning til i USA.

Utfordringer er som leketøy for Jonas. Hans evne til å bruke språk som bærebjelke i en verden der de fleste politikere går rundt med byggverk basert på værhanens humør, er det som gjør denne mannen til et unikum. Det er en drøm å høre mannen prate, og alle har noe å lære om hvordan argumenter blir presentert uten at det blir brukt nedlatende ord og vendinger i forhold til andres meninger.

Men Gahr Støre har ikke enerett på å være modig. Alle kan være modig, hvis man tør. Det er ikke lett å være modig, fallhøyden er stor og er det noe som er farlig så er det å falle på stengrunn og aldri klare å reise seg igjen. Men jeg tror ikke det gjelder meninger. Ytringer er det viktigste vi har. Det er bare så synd at de fleste politikere går rundt som nervevrak for å gjøre feil.

En liten avsporing til maset om mer læring i barnehagene, er det at barnehagene bør fokusere på barns kommunikasjonsevner, prating eller snakking om du vil, skravling også. Lær barna å bli tøffe til å mene ting, ting som ikke alle er enige i. Eksemplets makt kan være det å like et pålegg ingen andre liker, eller digge musikk få liker, eller for den saks skyld ha en lekedress som er litt annerledes, men som barnet selv synes er tøft.

Jonas Gahr Støre er eksemplet på fremtidens kommunikasjon. Sammens med Obama kan menneskeheten endelig begynne å bruke evnen vi fikk i gave fra naturen for ca 200 000 år siden, språket, til noe fornuftig. Lenge er ordtaket at det prates for mye og at det bare resulterer i lite handling blitt gjort til skamme. Det er som å missbruke evnen til å snakke.

Det er som utviklingen i et dataspill der du blir bedre, smartere, sterkere osv. Det samme gjelder å prate. Hvis prat bare blir snakk, så snakk om løsninger, og hvordan. Uansett hvor handlingsorientert man er så må man snakke først. Men gidder du å være tøff nok og modig, like modig og tøff som Jonas Gahr Støre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig får man se hvordan kyniske kapitalister opptrer. Det spillet som utbroderer seg nå er som parringsdansen mellom en maur og en drage. Spørsmålet er bare om hvem struper hvem, for en maur må aldri undervurderes. Vi ser nå knapt begynnelsen på toppen av isfjellet til finansverdenen. Det er bare for næringslivsjournalister å grave, hvis de tør.

Begge parter er like grådige. Og det er fascinerende å se en verden som vanlige borgere ikke har noen forutsetning for å forstå hva inneholder utfolde seg. Dette bør legge grobunn for en tv-serie, som viser livet i det kapitalistiske basseng. Hvordan strømmen skifter, hva som biter på kroken, om noe går til bunns eller det oppstår en geysir uten sidestykke. Kicket ligger vel i å ikke vite helt sikkert hva som kan skje, det er vel det som tenner økonomer.

Kombinasjonen staten, politikere og høyt profilerte nærinslivseiere i konflikt, er for media som sukker for små barn, det blir aldri nok. Dermed får vi nå et lite innblikk i en verden som ellers er skjult bak innvikliede forretningsmetoder, og transaksjoner gjort av mestere i multiplisering. Men sukker holder ikke lenge, og de beste godsakene er vel for ressurskrevende å avdekke. Selv om det her kan ligge potensiale til journalistpriser i farvannet av samrøre med nettverk, og forretningsmetoder som ligner mer og mer på Onkel Skrue, eller Burns i Simpsons, eller hvem som helst annen tegneseriefigur man dikterer. Tegneserier er det man tegner det til, her har noen tegnet og skrevet manus etter forgodtbefinnende.

Sirkuset som utspiller seg viser hvordan mulighetene til å tjene penger på andres mangel på vett, kapitalistisk vett kan gjøres. Det vettet alle som spiller monopol gjetter seg til underveis i spillet, men som kalkulerte forretningsmenn har gjort så mange ganger tidligere. Saken er jo bare det at denne gang er det staten som er motpart, og det er som å vise messingen til svartedauen og le. – Bare le du, så skal vi se hvem som ler sist.

Det har vist seg gang på gang at kødder du med staten tar staten rotta på deg. Det spiller ingen rolle hvem du er og hva du har gjort. Du kan skylde hvem som helst, hva som helst, men staten, nei der går grensen, og på andre siden ligger undergangen og venter sammens med media.

Hei!, her står vi og venter, sier opposisjonen og gliser. Og gjør alt de kan for å vinne politisk på situasjonen. Slapp av! Under overflata ligger det nok mye kapitalistisk grums, som kan fore hvem som helst som gidder å bry seg i lang tid fremover. Men som opposisjonen virvler bort gjennom billige politiske poeng, som ligner på kjappe valgkamputspill. Vi er jo trosalt i den delen av vår demokratiske fireårssyklus der makthaverne skal tråkkes på for harde livet, og da blir selv det som kan være lureri mot staten/de folkevalgte, til dritkasting fra surmulende opposisjonspolitikere. Her bør statens folkevalgte stå sammen, hvis de skal ha noen sjanse mot de høye hattene på monopolspillets skyggeside.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En påskehilsen fra Mor er som en god klem. Klemmen du fikk da du ramlet og slo deg, og blodet strømmet ut av kneet eller albuen. En påskehilsen fra Mor er for en sønn noe ubeskrivelig. Det er en følelse ingen for meg kan forklare, og kan noen det så vær så snill og ikke lær meg det, for jeg vil bare kjenne på følelsen av påskehilsenen fra Mor. En påskehilsen fra Mor er egentlig noe privilgert, noe eget, noe ingen kan ta for gitt.

En påskehilsen fra Mor er noe ikke alle får. Det er ikke alle som vet hvor moren sin er. Det er ikke alle som vil vite av sin mor, og det finnes mødre som ikke vil vite av sine barn, noe jeg har vanskelig for å tro er frivillig. Jeg vet ikke hvordan det er, men jeg føler en brennende smerte å tenke på det faktum at mange barn og “litt eldre” barn, ikke sånn uten videre har et liv som innebærer en mor som er eller har vært tilstede.

Jeg vet ikke hvem som har ansvaret. Det letteste ville være å skylde på politikere, som i tanken om demokrati er ansvarlige for samfunnsutviklingen, noen av dem er vel mødre også. Men mødre er sine barn nermest, det har jeg sett, og det er rart, men kanskje det er noe som ligger dypt forankret i naturen.

Det eneste jeg vet helt sikkert er at en påskehilsen fra Mor er som et indre lys som blir tent, og sprer sin varme og omsorg. På forsiden av kortet står det noen visdomsord som jeg vil dele:

Never Give up

No matter what is going on

Never Give up

Develop the heart

Too much energy in your country

is spent developing the mind

instead of the heart

Be compassionate

Not just to your friends

but to everyone

Be compassionate

Work for peace

in your heart and in the world

Work for peace

and I say again

Never Give up

No matter what is happening

No matter what is going on around you

Never Give up.

H.H. the XIVth Dalai Lama

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjelp, vi har dårlig tid! Jeg kjenner det kravler og kryper. Det er en frykt som bygger seg opp og får seg en oppmuntring hver eneste gang jeg åpner postkassa. Man kan aldri vite hva som ligger og venter. Det kan være et brev sendt fra deg selv i fremtiden, som forteller hva som skjer når du blir gammel. Som forteller om du har penger til mat, klær, og om det i det hele tatt finnes et sykehjem å stues bort på. Et sted barn og barnebarn ikke kan besøke deg, fordi de må jobbe 18 timersdager i saltgruvene.

Når ikke en sosialistisk finansminister klarer å skru igjen kapitalistkrana, men blir grådig på vegne av Norge, da er det lite håp. Men Gud hjelpe om det var liberlaistene i FrP som styrte, da hadde pengene vært borte nå! Det spiller forsåvidt ingen rolle hvem som styrer, pengene blir borte. Penger er for flyktig til å være en kilde til evig velstand. For borgere som ennå ikke er født blir dette godnattahistorier – Det var en gang et land som fløt over av melk og honning …

Hjelp vi er styrt av politikere, sånn på overflaten. Det er ingen visjonærer blant politikerne i Norge og i tillegg er de feige. Når de først er tøff i kjeften, er det for å irettesette politiske motstandere. Er det ikke helt utrolig merkelig at det som driver en politiker er personlige overbevisninger, og media. Media som leker katt og mus med politikerne, der politikerne tror de er katt, men det kan de bare glemme. Katta som gafler i seg musene er media. Og musene er som du forstår politikerne. Stakkars små mus, kledd i kattekostyme vaser de med største selvfølgelighet ut i det politiske rampelyset livredd for å bli spist av katta.

Politikere i dag eier ingen dannelse, og i tillegg manglende utdannelse, intelligens og fornuft til å være ledende i samfunnsutviklingen. Hvis politiske parti hadde en øvre grense på 15% oppslutning ville man i det minste unngå at befolkningen ble overkjørt med ideologi. Det er for mange selvopptatte stabeiser som leker politikere, som elsker å komme opp med formuleringer som spiller på hjernens lykkehormoner. Makt er et rusmiddel som bør sidestilles med narkotika. Og det siste jeg vil ha er små mus som er maktnarkomane.

(Samarbeid vil og må komme foran motsetninger i fremtiden. “Thats our only hope!”)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er du utvalgt til det du gjør? Er du som sendt fra dit du vil komme fra, for å gjøre livet til en selvoppfyllt profeti om fremgang og velstand? Er du benådet med en livstilstand som gir deg en følelse av at her må det ha vært store krefter som har satt meg i denne situasjonen? Eller er det verdens største selvfølgelighet at du er utvalgt?

Da er du paranoid. Da er du en bløff. Da er du en tilgjort gåte innpakket i en stor vits. Da er du en snobb, en dott, en fjott og et bøtteknott. Hvorfor er du utvalgt? Hva er det som er så fantastiskt spesielt med deg? Tror du det er sånn at du som leser dette, hvis født i Norge, i en gjennomsnittelig velholdt familie uten de store manglene eller bedre, bare sånn uten videre blir utvalgt til å leve som universets midtpunkt? Tror du det er sånn at de som i går, i dag og i morgen blir født i et av de mange jordiske helvete som finnes, er født der fordi de er utvalgt til å leve et liv i nød?

Hvor egoistisk går det ann å være? Jeg bare spør. Og blir du som gidder å lese dette truffet, såret eller føler deg tråkket på, må du være et av verdens stusseligste mennesker. Stakkarslig patetisk snubler du deg frem med uniformskledde egoer på de rette stedene, og kjemper for harde livet for at flest mulig rundt deg er statister i ditt liv, for du spiller hovedrollen som den som har og er alle de rette svarene og holdningene.

Se på lysene. Se på stolene og veggene. Se på møblene. Se på meg. Er jeg ikke perfekt? Er jeg ikke den som hele tiden er, den som tiden er, den som det hele er. Og er den som hele tiden er. Paranoia er samfunnets største fiende, det er det som får samfunnet til sakte men sikkert skli fra hverandre. Det er som et stort isflak der alle vil ha sitt eget flak av det store flaket, fordi man vil være seg selv øverst, med den konsekvens at hele flaket blir oppstykket og sakte men sikkert forsvinner i universets kolosale dass. God tur, og det er ingen skam å snu, selv om det er forsent.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slakting er nødvendig for samfunnet. Slakting er en sikkerhetsventil mot lureri. For lureri finnes fordi vi lar oss lure, vi søker etter å bli lurt hver dag, men med et håp om at man er spesiell og utvalgt til ikke bli lurt. Det må slaktes!

Det må også slaktes at det ikke slaktes nok. Det er mye som slipper for lett unna. Men dette innlegget handler ikke om ekspempler på ting i ostehopen som slipper unna. Dette handler om slakting av mangel på slakting, altså feighet.

Hvis du går fem på, (og noen ganger en halv) er det ikke farlig om flere gjør det samme. Da blir det plutselig ikke lureri. Merkelig. For du vet når du blir forledet, men unngår så lenge som mulig å innrømme det, ventingen på om andre går på det samme er ulidelig og lettende når det skjer. Grunnen til dette er etter min mening feighet. (Bare for å understreke så tenker jeg ikke på ulovlige handlinger som svindel. Det kan man, hvis man ikke er feig, annmelde til politiet.)

For å oppklare. Ost. Hopen. Ostehopen. Eller “cheasy”, som snart er ett oppbrukt uttrykk. Søppel som serveres og slukes rått. Keiserens nye klær, er vel det mest kjente uttrykk. Det er det som må slaktes! Og skal noe slaktes må det slaktes ordentlig.

Samfunnets idealister og materialister, som hevder de har alle de rette løsningene, må slaktes. Og en spesiell slakt må utføres mot alle de som jobber i interresseorganisasjoner, her slaktes det knapt nok en tanke. Det blir for dumt å bare være enten for eller i mot, det må slaktes. Alle som påstår at de står for det eneste riktige, må slaktes grundig.

Men en slakt krever en smule ansvarlighet. En slakt som er personlig er like mye “ost” som alt som befinner seg i den cheasy ostehopen. “Naboen min spiller høy musikk!”, er ingen slakt. “Kjæresten min (som jeg identifiserer) ligger med alle!” og “Sjefen på jobben ser på meg med et ondskapsfullt blikk” er heller ingen slakt. Slakting av selvopptatthet må også slaktes.

Alt som krever noe av samfunnet må slaktes. Alle som vil ha oppmerksomhet må slaktes. Alt og alle som sier at “Det må du gjøre!” må slaktes. De som forteller deg hva som er riktig eller galt må slaktes. Anti feighet må slaktes, motivet må parteres. Hvis man nekter å være feig og vil spare andre for en opplevelse av lureri, må de slaktes. Eventuelle selvmotsigelser i dette innleget må også slaktes! Hvis man er så treig at man ikke skjønner forskjellen, vil jeg slakte det også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig var NRKs svar på Hotell Cæsar over, men bare for denne gang, dessverre. Det er meg en gåte at denne serien er blitt populær. Mange forståsegpåere har kommet med sine tanker om hvorfor, uten at jeg gidder å henge med opp i det.

Mitt problem er at jeg tror ikke noe på karakterene, jeg ser ikke at de eksisterer. Det er et manuskript der det står et navn med en replikk, men hverken mennesket bak navnet eller replikken gjør noe som bygger opp under et levende menneske, som utvikler seg og reagerer på omgivelsene. Tilstedeværelse bør være et minimum når noen hevder seg håndverkstittelen skuespiller.

Men argumenter mot flere episoder blir vanskelig når det er så mange lisensbetalere som ser på måkeskrik (hyl og skrik i det hele tatt), oppblåst temperament, og aktivitet som minner meg om pollen som flyr igjennom lufta og havner på en kuruke før en stakkars uoppmerksom turist tråkker mitt i, og pollenfrøet forsvinner i et kaos av fluer med panikkangst, som fantastisk tv-underholdning.

Himmelblå polerer Nord-Norge, men er det noe Nord-Norge er så er det upolert. Og det sier jeg, tromsøværing, som ikke er noen typisk himmelblåborger, da forskjellene på det å bo ute i havgapet og det å bo i en by er stor, men det skjønner vel alle. Jeg har snakket med en del nordlendinger som ikke gidder å mene noe om Himmelblå. “Den er vel ferdig snart”, er det jeg oftest hører. Vi glemmer fort, og fortest mulig Himmelblå.

Og om jeg blir oppfattet som sutrete, grinete og selvhøytidelig på vegne av Nord-Norge, så driter jeg i det, for det samme har de som står bak Himmelblå gjort overfor Nord-Norge. Det er liksom sånn det er å bo og leve i nord. I nord så bor folk sprett på holmer og skjær. Man spiser det som finnes rundt neste hjørne. Og formerer seg med nermeste nabo.

Når det blir flere episoder kan det ihvertfall gjøres noe på regisiden. For noe så tamt og livløst har jeg ikke sett siden vaktmesteren var på badet mitt og fikset vannlåsen. Da var det noen organismer som spradet rundt og poserte til de fikk en liten dæsj plumbo i trynet.

Men en positiv ting må jeg få si om Himmelblå. Jeg har sjeldent flirt så mye! Jeg har vært nær å le så jeg pisset i buksa, og tårene har sprutet. Med noen få justeringer tror jeg Himmelblå kunne blitt en fantastisk bra komiserie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når noe blir for viktig er det på tide å stoppe opp. Når noe blir for viktig kan det være grunn til å finne på noe nytt. Kaste det gamle og skape noe ut av gjørma. Når noe blir for viktig kan det være en enda større grunn til å glemme det og prøve å huske på noe man ikke har tenkt på før. Og som nå, legge bort gjenntagelser og trykke på “reset” knappen.

Hva er viktig? Alt er egentlig viktig. Ingenting er viktig. Dårlige ordstillinger og forsøk på billige språklige poeng er bare kjedelig. Men om det er viktig, det bryr ihvertfall ikke jeg meg om. Det er ikke viktig om du leser dette heller.

Jeg gidder ikke når noe blir for viktig. Det grenser til ekstremisme, men ikke den vi tror brer seg i et alt for selvoppviktig samfunn. Men begjær, lyst, grådighet og enorme egoer. Nei, jeg går ikke dit. Og skulle jeg plutselig se meg selv i døra sier jeg bare hei og hadet, snur meg og tenker: håper jeg lærte noe nytt nå, så jeg igjen kan prøve å begynne med noe nytt. De berømte blanke arkene.

Det er ihvertfall ikke kjedelig. Det er ikke kjedelig å legge seg flat for egen mangel på innsikt. Det er ikke viktig, men det kan være en god start.

Det må brenne. Det må være en glød. Det må være som alle rusmidlers mor, den naturlige. Den som skapes når du skaper. Den som leker med sjelen din og får deg til å vokse. Det som mange kaller lidenskap, men som ingen vet egentlig hva er (jeg har ikke sett den, for jeg snakker ikke om italiensk kultur), med mindre man er overbevist om at f.eks. Shakespear har skrevet svaret et sted. Uansett må det være artig, det må ikke være for viktig.

Jeg tror man kan bli syk av at ting blir for viktig. Det er alt eller verdens ende, og om det er en av delene er det ikke viktig det heller. Det er ikke viktig at det som virkelig er viktig, ikke er så viktig som det burde være. Viktig til at det er viktig nok, og da mener jeg nok. Jeg trenger bare å nevne barn som lider, det holder for meg, og så kan du for deg selv ramse opp resten av relatert helvete som er viktig. Problemet er at det ikke er viktig nok. Det må være viktig for meg også og det er jo ikke viktig i det hele tatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk kaffen i vrangstrupen, tannkrem i nesen, brødskiva med egg på oppi dær lyset ikke kommer til sånn uten videre, men der Høyre og Michael Tetzschner sitter og glor. For det går da ikke ann å diskriminere Norges hovedstad.

Tilflyttingen til Oslo er jo i seg selv et ønske om å ville bli diskriminert. Og da er det håreisende at det er Nord-Norge og resten av distriktsnorge som diskriminerer tigerstaden. Hvordan i all verden skal Norges anseelse i resten av verden bli oppfattet når politikken til landets myndigheter fører til diskriminering av hovedstaden. Det er jo som å bite seg selv i den berømte tåa, og ikke bare det, men av også, før den friteres og serveres på en av de utallige restauranter på Aker Brygge.

Men det kan vel ha en sammenheng med at de fleste som bor i Oslo kommer fra distriktene og gjør da alt de kan for å få til nok særordninger sånn at de kan ha grunn nok til å flytte hjem igjen. Det er ikke uten grunn at man må til Oslo for å forandre Norge, det er jo der alt skjer. Og Oslo i seg selv er jo en stor særordning, men som hovedsete for alt som styrer, er jo det et privilegium som er selvskreven uten diskusjon.

Fjern alt som skaper forskjeller og gjør alt likt så det sørges for at flere ikke ser annen utvei enn å flytte til Oslo. Da kan Norge spare penger på infrastruktur gjennom at alt som skal bygges, som igjen baseres på folketall, blir sentrert til et minst mulig område for å kunne få mest mulig ut av statlige skattebetalte kroner.

Fylkeskommunene og andre desentraliserte organer kan jo også avvikles og/eller etter behov flyttes til Oslo, så blir det ikke så langt fra de som trenger bevilgning til de som bevilger. Det er jo mye lettere når politikere og embetsmenn kan møte hverandre på kort varsel på Teaterkafen, uten å måtte bruke penger på å fly, for ikke snakke om all den tiden som brukes på reise, som heller kan brukes på å være hjemme med mor/far og avkom. Og glem ikke reduserte klimautslipp!

Jeg blir så glad når det plutselig går opp for meg så smart og gjennomtenkt jeg er. Jeg får på vegne av Oslo ikke nok av meg selv og føler bare en sterk dragning mot at det må da være noe mer. Det må da være noe annet Oslo ikke får nok av. Hjelp meg! Jeg får vondt i den andre tåa som rager så høyt over stubben som er igjen etter den første. Hva kan det være?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er ikke noe nytt, bare noe jeg har tenkt på en stund. Og det er heller ikke noe jeg prøver å kopiere eller stjele fra andre. Jeg ber om unnskyldning allerede nå, hvis noen har skrevet om dette tidligere og poengtert dette før. Jeg klarer ihvertfall ikke å la være.

Har du lyst til å bli deprimert eller dyrke en gryende depresjon? Da bør du se på God morgen Norge på TV2. Jeg tror ikke det i seg selv er noe nytt at man kan bli deprimert av God morgen Norge. Men jeg kan rett og slett ikke fatte hva de som står bak programmet har i tankene om hva de vil servere det norske folk om morgenen.

Og hvem er det som ser på det? Er det de som må opp kl0700 for å få seg selv, eventuelt ektefelle og barn ut av huset og på jobb, i skole eller barnehage. Nei. Er det kunstnere og frilansere som jobber når klokka slår og oppdragene tikker inn. Nei. (Det er ingenting som dreper kreativitet så til de grader som God morgen Norge.) Er det studenter som sover ut, etter mye lesing og festing. Nei.

Jeg vet ikke hvem som ser på det. Men jeg kan tenke meg at det er mennesker som ikke har en dritt i livet. Mennesker som sliter, og som av ulike grunner ikke kommer seg ut døra. Mennesker som ønsker seg mening i livet, men blir fanget i God morgen Norges fremstilling av alt som er perfekt eller defekt. Blomster, moter, sko, skavanker, duppeditter, politikk, reklame for kulturarragementer, mat, vær, nyheter og artister, blandet sammen i et rosa rør av overforbruk og luksus med blinkende plastdiamanter, som balanseres på en stett av luft.

Og for deg som aldri har sett God morgen Norge på TV2, så hold deg for all del langt unna. Det er ikke annet enn overfladisk svada servert i en glorete og polert innpakning av selvgode programledere, som er mer opptatt av å fremstå som vellykkede mennesker på tv enn å bry seg om gjestene de har i studio.

Men av og til kan det være behagelig å starte dagen med søppel på TV. Spesielt hvis man er i form til å plage seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Angående pågående, kommende og mulig etter en vurderende tilsynssak, tilsynssak. Er pågående, kommende og tilsynssak under vurdering en tilsynssak det bør føres tilsynssak for, over eller på.  Og for all del, hvilken retning? Med bunnen løs, fundamentet sviktende og substans av luft og gode tanker er en tilsynssak det som det bør opprettes, iverksettes og føres tilsynssak for, over eller på. Kanskje om også, tilsynssak altså.

Tilsynssak er per dags dato utdatert og det opprettes nye i påvente av flere tilsynssaker som kommer i kjølvannet av avsluttede tilsynssaker som er under behandling, vurdering eller en sak i media. Det bør derfor opprettes en tilsynssak for å få klarlagt hvorfor det tidligere ikke er iverksatt tilsynssak, som kan avdekke de gjeldene problemene som må avklares før det kan trekkes en endelig konklusjon i en kommende tilsynssak, som blir etterfulgt av tilsynssak for å komme til bunns i tilsynssakene.

I lys og mørke, i regn og sludd, og inne når sola maltrakterer gardinene med solstråler, som får den mest vinterfrosne til å tine og første gang på flere måneder føle blodet/livet pompende og strømmende rundt i kroppen til det minste fiber og ensomme celle. En tilsynssak over overgangen fra det iskalde, kjølige og kyniske, til sola, varmen og tilstedeværelsen.

Det hevdes ettersigende et krav, ønske, mulighetsbeærende (beæret over mulighet) tilsynssak over samfunnsutviklingen. En tilsynssak ingen er uskyldig i å følge opp, åpne øynene for og se lengere enn sin egen egg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha sett helgens fyldige sportssendinger fikk jeg en kvalm følelse i lilletåa. Joda Trondheim hadde gjennomført et bra arrangement, men om hvorvidt Trondheim skal få mulighet til å arrangere flere verdenscuprenn i fremtiden snakker vi ikke om, det vil jo gå utover Holmenkollen.

Holmenkollen er Norges svar på det som ingen pisser på, og som idrettseliten og adelen i styrer og organer strekker sin maktavlatende kroppsdel mot syv ganger om dagen, for å ha forhåpninger om å gjøre karriere i idrettsnorge. Selv det at Tromsø eventuelt skulle få OL, var en trussel mot Holmenkollen. Derfor snakker vi ikke høyt om at Trondheim gjennomførte et arrangement, som egentlig viste Holmenkollen ryggen i forhold til hva som har vært klart gjennomført de siste årene på Oslos beste vestkant.

Oslo og Homenkollen må vise vilje til å dele med andre enn bare seg selv. At Lillehammer har arrangementer er iorden for Oslo, men det er fordi Lillehammer er en del av Oslos idrettsvelde. Det kunne man jo se av Oslos OL søknad som inkluderte Lillehammer.

Hvor egoistisk er egentlig idrettsmafian på østlandet? Hvorfor skal alt plasseres på østlandet? Og ikke kom og fortell meg at det har noe med befolkningstetthet å gjøre. I det minste gi Oslo og østlandet avlastning. Den kulturelle tsunamien som skal vaske Oslo renset, og til eneste sted i Norge hvor noe som helst kan gjennomføres. Jeg husker når Tromsø skulle ha Mandelakonsert, da var tonene fra østlandet at det klarer ikke de nordlendingene å gjennomføre. Men det klarer trøndere også. Jeg vil gjerne se Bjørndalen og Berger herje med sine konkurrenter i Granåsen til neste år også. Så kan Holmenkollen få arrangere etter tur.

Verdenscuprenn i skiskyting og nordiske grener i Alta eller Kirkenes hadde garantert blitt suksess. For ikke snakke om eventuelt VM i skiskyting i Bergen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende